Historien om norsk skole henger tett sammen med Den norske kirke.
I 1736 ble konfirmasjonen innført, og i 1739 kom så lov om skoler på landet. Kristendom og lesing var de mest sentrale temaene i skolen – skolen skulle være et ledd i å forberede elevene til konfirmasjonen.
De som var lærere i omgangsskolen hadde ingen bestemt utdannelse, men gjennomgikk et kort kurs hos prosten før de ble tilsatt. Oftest var omgangsskolelæreren også kirkesanger (klokker). Kirkesangeren hadde som oppgave å være forsanger for menigheten under gudstjenesten.
Loven om allmueskolen på landet av 1827 innvarslet en større satsing på skolen. Loven påbød at det skulle opprettes fast skole ved hovedkirken i hvert prestegjeld. I tillegg varslet loven at det i hvert bispedømme skulle opprettes lærerseminar som skulle gi utdannelse til en kombinertstilling som lærer ved fastskolen og kirkesanger ved hovedkirken.
Da Klæbu seminar ble opprettet i 1839 var sang, deriblant kirkesang, og salmodikonspill svært sentrale emner. Den praktiske utøvelsen av disse «læregjenstandene» foregikk på Sletten øvelsesskole, og ikke minst i Klæbu kirke, som var prestegjeldets hovedkirke. Seminaristene assisterte klokkeren under salmesangen hver søndag og på høytidsdagene. Seminaristenes to- eller flerstemte sang i Klæbu kirke vakte oppsikt langt ut over Klæbus grenser, og vitnet om den betydningen som sang- og musikkundervisningen hadde ved seminaret.
Livet ved seminaret og livet i kirka var på dette viset vevd sammen, og vegen mellom Seminarplassen og Klæbu kirke ble flittig tråkket. Kirkesangernes fysiske fotspor er nok borte i dag, men de fotsporene de etterlot seg i åndelig forstand, ønsker menighetsrådet å gjenoppleve gjennom arrangementet «I kirkesangernes fotspor», en historisk vandring fra prestegårdshagen, via Klæbu kirke, til Seminarplassen.
Møyfrid Hallset og Ivar Skei forteller, og en vokalgruppe fra Øvre Nidelven Kammmerskor vil synge. Det vil serveres kaffe og kaker i Gamle festsal etter vandringen.
Velkommen!
