Å bygge en nasjon
I 1814 fikk Norge sin grunnlov og skulle finne sin egen vei inn i ei framtid som selvstendig land. Den nye norske staten sto svakt økonomisk, og det var oppgaver i hopetall å ta fatt på. Det var derfor både framsynt og imponerende at Stortinget satte kunnskap og utdanning for befolkningen så høyt på dagsordenen. Lov om almueskolen på landet av 1827 la grunnlaget for en gradvis omlegging av skolen, fra omgangsskole til fastskole. I første omgang skulle det opprettes en fastskole ved hovedkirken i hvert prestegjeld. Loven la videre opp til at det i hvert bispedømme skulle opprettes et seminar for å utdanne lærere til de nye fastskolene, lærere som også skulle fungere som kirkesangere ved hovedkirken.

Etablering av seminaret i Trondhjems stift
I siste halvdel av 1830-årene skulle Trondhjems stift få opprettet sitt seminar. I loven står det bare at seminarene skulle etableres i «stiftsstæderne eller paa andre passende steder». Spørsmålet om hvor seminaret skulle plasseres og hvem som skulle være bestyrer, ble derfor heftig diskutert. Kravet til bestyreren var at han måtte være sogneprest og i tillegg være godt skikket til å undervise som førstelærer ved seminaret. Det var Stiftsstyret som hadde det avgjørende ordet. Der satt både biskopen og stiftsamtmannen, og de vurderte de forskjellige alternativene nøye. Biskop Bugge uttalte følgende om sogneprest Hans Jørgen Darre i Klæbu: «Jeg kjenner ingen av de yngre prester i Trondhjems Stift, som jeg både fra Hovudets og Hjertets side akter så høyt som Herr Darre». Og Darre beskrev befolkningen i Klæbu slik: «Neppe finnes nogen almue her i stiftet, der i det hele taget utmerker sig ved et mer utvortes skikkeligt levnet end Klæboe». Det ble også argumentert med at Klæbu var en ideell plassering, «fordi elevene her kunne skånes for de mange forstyrrende og skadelige innvirkninger som det larmende, pulserende livet i byen – eller byens nærhet, fører med seg».

Oppstart av undervisningen
7. januar 1839 begynte de første tolv elevene ved Klæbu seminar. Sogneprest Darre hadde gjort et grundig forarbeid til tross for kort forberedelsestid. Den kongelige resolusjonen som stadfestet at seminaret skulle opprettes i Klæbu, var datert 20. februar 1838.
I løpet av 1838 hadde Darre fått reist ny prestegårdslån til formålet. Her holdt seminaret til i fire år før de bygningene som skulle huse seminarvirksomheten, kunne tas i bruk. Riktignok hadde Darre allerede i 1840 fått reist Klæbus nye fastskole, Sletten skole, som også ble seminaristenes øvingsskole. Men i 1843 sto altså et flott skoleanlegg klart til innflytting.

Klæbu seminar – et pedagogisk sentrum
Skulle landet få nok utdannede lærere, måtte imidlertid utdanningskapasiteten ved seminarene økes. Klæbu seminar ble i 1860-årene utbygd og utvidet for å kunne huse 80 elever til sammen. Denne kapasiteten besto fram til at seminaret ble flyttet til Levanger i 1892.
Klæbu seminar hadde særdeles gode lærerkrefter, og ble ansett som kanskje det viktigste og beste seminaret i landet. Skolehistoriker Høverstad har uttalt at Klæbu seminar utgjorde det pedagogiske sentrum i landet i flere tiår.
Rektor ved Trondheim katedralskole, Fredrik Moltke Bugge, var Darres viktigste støttespiller i arbeidet med å bygge et kvalitetsseminar. Han hadde fått statsstipend i årene 1836 og 1837 for å sette seg inn i skolevesenet i Frankrike og Tyskland. Han merket seg spesielt det den tyske skolemannen Wilhelm Harnisch hadde fått til ved seminaret i Weiszenfels. Denne kunnskapen, sammen med brukte lærebøker fra seminaret i Weiszenfels, brakte han med til Darre. Darre forsto straks hvor viktig denne kunnskapen var og tok bøkene i bruk i seminarets undervisning. Gjennom bøkene fikk seminaristene i Klæbu god kjennskap til datidens kjente europeiske pedagoger, som Commenius og Pestalozzi. Det fantes vel knapt et seminar som hadde en bedre støttespiller enn Bugge. Klæbu seminar var i sannhet et intellektuelt arnested.

Etablering av Klæbu blindeskole
Allerede i 1893 flyttet Den nordenfjeldske Blindeskole fra Gløshaugen til Klæbu og tok i bruk bygningene og et flott parkområde etter seminaret. Etter flyttingen ble skolen statlig, og fikk navnet Klæbu offentlige blindeskole. Selv om seminaret var flyttet, levde noe av ånden fra seminaret videre. På Sletten skole, som hadde vært seminarets øvingsskole, og fortsatt var grendeskole, ble ideene fra seminaret stadig praktisert. Lærerne ved Sletten skole og blindeskolen hadde omgang med hverandre, og fikk på den måten del i hverandres utfordringer. Noe unikt på den tiden var det for eksempel at blindeskolen praktiserte omvendt integrering, det vil si at barna til lærerne ved skolen gikk sammen med de blinde elevene og ikke ved Sletten skole. Det sier også noe om ånden ved blindeskolen at forløperen til Norges Blindeforbund, De blindes Selvhjælpsforening, ble stiftet ved Klæbu blindeskole i 1900. Sang- og musikkundervisningen ved blindeskolen var også av høy kvalitet. Mange av elevene ved skolen ble organister, og en av elevene, Oskar Skaug, startet Trondhjems musikkskole i 1911. I 1912 flyttet blindeskolen til Trondheim og fikk navnet Dalen blindeskole.

Etablering av Klæbu offentlige arbeids- og pleiehjem (senere Hallsetheimen)
Deretter gikk det fem år før bygninger og område ble tatt i bruk igjen, denne gangen av Klæbu offentlige arbeids- og pleiehjem, som hadde flere navn før institusjonen fra 1978 fikk navnet Hallsetheimen. Tanken var at institusjonen skulle drives etter modell av den danske «åndssvakeomsorgen», som la vekt på aktivitet og arbeidsopplæring. Men intensjonen ble ikke fulgt opp. Samfunnets holdninger til «åndssvake» endret seg.
Institusjonen opplevde trange kår i mellomkrigstiden og de første årene etter 2. verdenskrig. I 1960- og 70-årene ble det imidlertid økt fokus på kvalitet innenfor omsorgen for psykisk utviklingshemmede. Institusjonen fikk økte økonomiske rammer og ble bygd ut, blant annet med en tidsmessig skole. I 1973 fikk Midt-Norge sin vernepleierskole og en hjelpevernepleierskole i tilknytning til Klæbu pleiehjem. Nok en gang var undervisning og kunnskapsformidling i fokus på området.

Bruk av anlegget i nyere tid
Fra 1991 ble institusjonsomsorgen for psykisk utviklingshemmede lagt ned. Bygninger og parkområde ble i årene etterpå gradvis tatt i bruk til andre formål, blant annet har mange kunstnere av både nasjonal og internasjonal betydning hatt sin virksomhet her. Klæbu pensjonistforening har også vært en viktig bidragsyter i forvaltningen av bygningene, og da særlig av Gamle festsal.
Sentralt på området ruver fortsatt Seminarplassen – torget, parken og bygningene – som fortsatt står der og vitner om en stolt fortid. Seminarplassen ble i 2000 kåret til Klæbu kommunes tusenårssted på grunn av den historiske og identitetsskapende betydningen den har og har hatt for Klæbu.

Seminarplassen som kulturminne av regional og nasjonal betydning
Seminarplassen er selvsagt et lokalt kulturminne. Men etableringen av seminaret i Klæbu hadde i høyeste grad også stor regional betydning, og det var de regionale myndighetene i Trondheim som valgte Klæbu som etableringssted. Det unike er imidlertid at Seminarplassen i Klæbu også er et nasjonalt kulturminne. Det er bare i Klæbu at så å si alle de sentrale bygningene fra seminarvirksomheten, fortsatt står. De står der fordi bygningene har blitt tatt i bruk til andre formål etter flyttingen av seminaret. Og de står der og vitner om en stor nasjonal satsing på kunnskap og kultur i det norske samfunnet. Dette forplikter.